Guernsey og Markellstørje
Klokka fire om morgenen våknet Henrik av at motoren ble startet. Ola hadde første vakt og ordnet hele biffen selv, så resten kunne sove videre. Vi hadde timet tidevannet bra og var på vei inn mot St. Peter Port tidligere enn forventet.
Det var først da vi nærmet oss at ting begynte å skurre litt. Klokka stilte seg plutselig en time tilbake, og ikke lenge etter kom det melding fra OneCall: 600 kroner brukt på mobildata. Faen skjære. Vi hadde klart å havne utenfor EU uten å vite det. Etter at vi hadde kommet oss i havn og lest oss litt opp, fant vi blant annet ut at Guernsey var et skatteparadis med billig diesel. Ikke akkurat det vi hadde sett for oss at vi skulle lære den morgenen.
Vi kom fram rundt 10–11-tiden og hadde dermed store deler av dagen foran oss. Den ble brukt til å traske rundt og utforske, handle litt, drikke øl, spise god mat, slappe av og spille pingpong. Etter mange dager hvor mye av livet handler om vær, vind og hvor vi skal videre, var det godt med en dag hvor vi egentlig ikke trengte å gjøre så veldig mye.
Litt vær, kombinert med at vi hadde lyst på mer tid på land, gjorde at vi bestemte oss for å bli en ekstra dag. Det var meldt swell, og vi hadde undersøkt oss fram til at det kanskje kunne være surf på vestsiden av øya. Det var mer enn nok til at dagens oppdrag var bestemt.
Vi pakket sekkene, tok surfebrettene under armen og begynte å traske mot bussen. Allerede der skjønte vi at surfebrett på lokalbussen kanskje ikke var helt dagligdags på Guernsey. Folk så rart på oss, bussjåføren var mildt sagt lite fornøyd, og en gammel britisk dame klarte ikke å holde igjen kommentaren: «Never seen that on bus before». Men brettene kom med, og enda bedre: Det var faktisk surf. Det var på ingen måte verdens beste bølger. De var ganske slappe, men etter å ha dratt med oss brettene hele veien var det bare å komme seg uti. Rundt to timer senere kunne vi i hvert fall krysse av den første surfen på turen. På vei tilbake ventet selvfølgelig enda en sint bussjåfør, før vi også fikk klemt inn en runde minigolf. Der stakk Henrik av med seieren. Siste bussjåfør tilbake var heldigvis av den hyggelige sorten.
Den siste morgenen på Guernsey startet rolig. Vi hadde bestemt oss for å dra rundt klokka 12, så før avreise ble det en kort joggetur, litt handling og vannfylling. Etter et par dager på land var det godt å komme seg utpå igjen. Det er en egen ro ute på sjøen som er vanskelig å finne andre steder. Vinden var stabil, sjøen rolig og sola skinte. Alt lå til rette for en skikkelig fin dag under seil.
Etter rundt sju timer hadde vi kommet oss godt ut på åpent hav da Henrik fikk øye på en del fugler som sirklet rundt noe langt der borte. Henning mente, basert på det han hadde sett fra Bård og Lars, at det måtte være makrellstørje. Da vi kom nærmere begynte det å boble i overflaten. Kikkerten kom raskt fram, og ganske snart kom et overivrig rop fra dekk:
«MAKRELLSTØRJE!»
Da var det plutselig aktivitet på hele båten. Kursen ble justert mot flokken og vi prøvde å komme oss nærmere. Problemet var bare at størjene forsvant ned i dypet hver gang vi nærmet oss. Så dukket de opp igjen et annet sted. Vi prøvde på nytt. Samme greia.
Etter hvert begynte vi egentlig å innse at løpet var kjørt og satte kursen videre. Så dukket de opp igjen et godt stykke unna. Vi hadde god tid, så hvorfor ikke prøve en siste gang?
Denne gangen klaffet det.
Vi kom rett inn i stimen, og plutselig kokte sjøen rundt oss. Store makrellstørjer raste rundt båten og hoppet nesten opp på dekk. Det var bare å stå og se på. Fiskestanga kom riktignok fram, men noen størje på kroken ble det aldri.
Det gjorde egentlig ingenting. Å sitte på en seilbåt langt ute på havet og plutselig havne midt i noe sånt var mer enn nok. Det ble en av de villeste naturopplevelsene på turen så langt, og akkurat en sånn opplevelse som gjør at alle de lange og til tider kjedelige timene på sjøen plutselig føles verdt det.
Etterpå fortsatte vi videre. Middagen kom på bordet, sola gikk ned og Guernsey forsvant bak oss mens vi satte snuten mot Brest.