Frankrike

Etter Guernsey fortsatte vi sørover mot Brest og Biscayabukta. Vi begynte etter hvert å komme inn i en ganske fin rytme med seilingen. Noen dager ble lange og rolige på sjøen, andre dager fant vi en ankringsplass, rodde inn til land og fikk sett litt av stedene langs kysten. Første ordentlige stopp ble Bénodet, hvor vi fant en fin ankringsplass rett utenfor byen. Der traff vi også en norsk barnefamilie på fem som lå på anker ved siden av oss. Det ble pizza i byen, handling og rolige kvelder på båten med kortspill, gode middager, film og Catan.

Været hadde virkelig begynt å spille på lag. Det var varmt, mye sol og flere fine dager under seil. Fra Bénodet satte vi kursen mot Île de Groix med vinden litt bakfra og cruiset avgårde i rundt seks knop på nesten helt flat sjø. Underveis skimtet Henrik en stor svart finne i det fjerne. Kunne det være en spekkhogger? Vi fant aldri ut hva det faktisk var, men jo lenger sørover vi kom, desto mer begynte tankene på spekkhoggerne å surre i bakhodet.

På Groix fant vi en liten bukt hvor vi kunne ligge på anker, før turen fortsatte mot Quiberon. Her mønstret Bruse på og skulle være med oss en uke. Det var vindstille, strålende sol og sannsynligvis den varmeste dagen på turen så langt. Dagene her ble akkurat sånn vi håpet livet sørover skulle bli: bading fra båten, surfskate på land, pils, kortspill og sene kvelder i bar overkropp.

En av morgenene våknet vi til det som føltes som den ultimate franske seilmorgenen. Det var skikkelig varmt og strålende sol, så Henrik rodde inn til land etter baguett og croissanter til fellesfrokost i cockpiten. Før vi dro videre fikk vi også med oss et lokalt marked ved marinaen, fullt av frukt, grønnsaker, ost, kjøtt og fisk. Franskmennene kan mat, det skal de ha.

Videre sørover fikk vi flere skikkelig fine timer under seil. En av kveldene befant vi oss ute på åpent hav i Biscaya akkurat da det skulle være solformørkelse. Midt under middagen begynte lyset rundt oss å forandre seg. Fargene ble mørkere og mer dystre, nesten litt som scenene fra Harkonnens-planeten i Dune. Senere kom en sjuk solnedgang, og utover natta ventet enda et show. Under nattevakta ble vi vitne til en enorm stjernehimmel mens meteorene kom i hytt og pine, nesten som en haglbyge. Det var en av de stundene hvor det egentlig bare var å sitte der og se opp.

Vi fortsatte forbi La Rochelle og sørover mot Royan. Her skulle en planlagt natt på anker vise seg å bli alt annet enn rolig. Sterk strøm og krappe bølger gjorde det nesten umulig å sove, og midt på natta oppdaget vi også at vi lå rett ved utstyret til en fransk fiskebåt. Vi hadde attpåtil glemt å skru på lanternene. Fiskerne fikk øye på oss i tide, men styrmannen var mildt sagt ikke fornøyd og ropte sint på fransk før de forsvant videre.

Etter enda noen timer med vugging hadde vi fått nok. Samtidig kom regnet, lynet og tordenen, og værmeldingen viste mer på vei. Vi droppet derfor planene videre og gikk inn til marinaen i Royan for å komme oss unna været. Det skulle vise seg å være en av de beste tilfeldighetene på turen. Etter en etterlengtet dusj leide vi sykler og dro ut for å utforske byen. På en minigolfbane kom vi i prat med eieren Ismael, en halvt norsk franskmann som manglet ett bein og viste seg å være en ivrig surfer. Det ene førte til det andre, og plutselig hadde vi fått en flaske hjemmelaget vin og en avtale om at han skulle hente oss for morgensurf dagen etter. Samme kveld viste det seg også at det var helligdag i Frankrike, og fra båten hadde vi perfekte plasser til et enormt fyrverkeri som varte i rundt 25 minutter. Desidert det råeste fyrverkeriet vi hadde sett.

Klokka 06:45 neste morgen sto Ismael klar. Brettene ble lastet på bilen og vi kjørte ut til stranden. Bølgene var ikke enorme, men det ble rundt tre timer i vannet med lite folk og god stemning før vi fikk skyss helt tilbake til båten. Ganske luksus, og ikke verst for et stopp i en by vi egentlig aldri hadde planlagt å besøke.

Det oppsummerte egentlig Frankrike ganske bra. Mye fint vær, lange strekk under seil, små ankringsplasser, bading, god mat og flere tilfeldigheter som gjorde at stoppene vi ikke hadde planlagt ofte ble de beste. Etter Royan var det på tide å fortsette sørover. Ola hadde et par dager på land, så for første gang skulle Henrik og Henning ta et lengre strekk alene. Den opprinnelige planen var en ny ankringsplass etter 10–12 timer, men da kvelden nærmet seg og båten fortsatt cruiset fint i rundt seks knop, kom spørsmålet:

Skal vi bare dunke på?

Svaret ble ja. Ankringsplassen ble droppet, og vi fortsatte gjennom natta med kurs rett mot San Sebastián. Spania neste!